Turku Town

FinnishFinnish

(Beginning paragraph 51 from the end of Chapter 5)

JUHANI. Voi, veikkoseni! luulenpa että haastelisit vähän toisin, jos hieman enemmin olisit katsellut ympärilles tässä maailmassa, jos esimerkiksi olisit käynyt Turun kaupungissa. Sen olen minä tehnyt, koska ajoin sinne härkiä Viertolan kartanosta. Näinpä siellä yhtäkin ihmeekseni, näin kuinka prameus ja komu voi panna pyörään ihmislasten päät. Voi teitä, voi pauhaavata kylää, voi häilyväistä elämää kumminkin! Tuolta jyrisee vaunut, täältä jyrisee vaunut, ja vaunuissa istuu sen vietäviä viiksinaamaisia narreja, istuu tyttöjä kuin posliinivauvoja, tuoksuttaen kauas ympärillensä sakean hajun kalleista öljyistä ja rasvoista. Mutta katsoppas tuonne! Jesta ja varjele! sieltähän nyt hipsuttelee esiin kultahöyhenissä oikein aika vekama mamselli tai röökinä mitä hän lie. Kas hänen kaulaansa! Valkea kuin rieskamaito, poski ruttopunainen, ja silmät palaa hänen päässään kuin päiväpaisteessa kaksi roviotulta, koska häntä vastaan käy oikea kekkale mieheksi, hatussa, kiiltomustassa hännystakissa, ja tirkist...--no vie sinun pirkele itseäskin!--tirkistelee läpi nelikulmaisen lasin, joka välkkyy vekkulin vasemmalla silmällä. Mutta kas nyt...--no sinun seitsemän seppää!--nytpä keksautetaan kummaltakin puolelta, ja kas kun naara nyt oikein rypistää suunsa mansikkasuuksi ja livertelee kuin pääskynen päiväisellä katolla, ja teikari hänen edessänsä viskelee kättänsä ja häntäänsä, heilauttelee hattuansa ja raappaisee jalallansa että kivikatu kipenöitsee, kas sepä vasta leikkiä oli. Voi, te harakat itsiänne! aattelin minä, poika-nalliainen, seistessäni kadun kulmalla, rykelmä tuoreita härjänvuotia olalla, ja suu mareissa katsellen tuota teerenpeliä.

TUOMAS. Herrat ovat narreja.

TIMO. Ja lapsekkaita kuin piimänaamaiset kakarat. Niinpä syövätkin, ryysyt rinnoilla, ja eivätpä--koira vieköön!--osaa lusikkaansakaan nuolla, koska pöydästä nousevat; sen olen nähnyt omilla silmilläni suureksi ihmeekseni.

SIMEONI. Mutta peijata ja nylkeä talonpoikaa, siihen kyllä ovat miehiä.

DanishDanish

Juhani: Kære Broder! Jeg tror at du vilde tænke en Smule anderledes, hvis du havde set dig lidt mere om i Verden. Hvis du for Eksempel havde været i Åbo By. Jeg var der engang, da jeg drev Slagtekvæg dertil fra Viertola Gaard. Der saa jeg til min Forbavselse et og andet. Jeg saa, hvorledes Prunk og Pragt, kan fordreje Hovedet paa et Menneskebarn. Du store, en saa larmende By og et saa letfærdigt Levned! Herfra kommer en Vogn skramlende og derfra en anden, og i Vognene sidder der lutter skægprydede Narre og Piger som Porcelænsdukker, der spreder en tyk Duft af dyre Olier og Salver omkring sig. Men kig derhen! Jøsses bevares! Der tripper i sine Guldfjer en Pokkers Mamselle eller Frøken, hvad ved jeg. Se hendes Hals! Hvid som Mælk, Kinden er rød som Pesten, og Øjnene brænder i hendes Hoved som to Sankt Hansbaal i Solskinnet. Saa kommer han imod hende med Hat paa og i skinnende sorte Klæder, en rigtig Laps af et Mandfolk, som plirer … ja, Fanden ta’ mig! plirer gennem et firkantet Glas som blinker i Filurens venstre Øje. Men se nu … for Pokker! nu knikses der fra begge Sider, og se hvor Kvindfolkekræet snerper Munden sammen som en rigtig Hindbærtrut og kvidrer som en Svale paa et solbeskinnet Tag. Men Spradebassen foran hende svinger med Armen og Bagdelen, slaar ud med Hatten og skraber med Foden saa det gnistrer i Brolægningen. Se, det var en Leg! Aha, I er Skader! tænkte jeg lille Knort, som stod paa et Gadehjørne med et Bundt nye Oksehuder over Skulderen og saa paa Urfuglelegen med et spydigt Smil om Munden.

Tuomas: «Herrer er Narre!«

Timo: Og barnlige som snotnæsede Unger. De spiser jo ogsaa med Klude omkring Halsen og kan jo, Pokker tage mig, ikke engang slikke Skeen, naar de rejser sig fra Bordet. Det har jeg set med egne Øje.

Simeon: Men at snyde og prygle Bønder, det duer de til. (122-23)

JUHANI: Ak, brorlil! Jeg tror, du ville tale noget anderledes, hvis du havde set dig lidt mere om her i verden, hvis du for eksempel havde været i Åbo by. Det har jeg været, da jeg drev okser derind fra Viertola herregård. Dér så jeg sandelig et og andet, som forbavsede mig; jeg så, hvordan pomp og pragt kan gøre menneskenes børn forstyrrede i hovedet. Ve jer, ve dig, du larmende by, ve dig, du omskiftelige liv! Herfra buldrer vogne, og derfra buldrer vogne, og i vognene sidder de mest forbistrede overskægsnarre; dér sidder piger som porcelænsdukker, piger, der spreder en tyk os omkring sig af dyre olier og smørelser. Men se så derhen! Bevar mig vel! Dér tripper af sted, i sine guldfjer, en rigtig filur af en mamsel eller frøken, hvad hun nu er. Se hendes Hals! Hvid som sødmælk; kinden pest-rød; og øjnene brænder i hovedet på hende som to bål i solskinnet, da en rigtig spradebasse af et mandfolk går hen imod hende, i hat, skinnende sort frakke og kigg …. nå, gid fanden hente ham! - kigger på hende gennem et firkantet stykke glas, der blinker i gavtyvens venstre øje. Men se nu … nå, for syv smede! - nu bukker og skraber man fra begge sider, og se nu, hvordan kvindemennesket rigtig snærper munden sammen til en jordbær-mund og kvidrer som svalen på det sollyse tag; og spradebassen foran hende vifter med hånden og halen, svinger sin hat og skraber med foden, så brolægningen slår gnister, ja, se det var sandelig en leg. Ak, sikke nogen skader, I er, tænkte jeg, bitte knægt, der stod på gadehjørnet med et bundt friske oksehuder over skulderen og så på denne tjur-leg met et fornøjet grin om munden.

TUOMAS: Fine folk er narre.

TIMO: Og barnlige som mælke-skæggede unger. De spiser jo også med klude for brystet og kan - fanden ta’ mig - ikke engang slikke deres ske ren, når de rejser sig fra bordet. Det har jeg set med egne øjne til min store forbavselse. (129)

    Version

  • 1946
  • 1957

Questions:

  1. This is a traditional scene in older novels about peasants: the craziness of the big city, and more generally of the upper classes‚ who dress funny and walk funny and smell funny and ride around in carriages and so on—and‚ as Simeoni notes dryly at the end‚ are “man” enough to cheat and skin the peasants. How clichéd or original does this translation’s rendition of that scene seem to you? Is it a tired old rehash of a tired convention‚ or does it feel alive to you? (Version 1946)

    Hide comments
  2. Clearly Juhani wonders at all the city finery in this passage‚ shakes his head at it; but what do you think his deeper‚ more complex attitude to it is‚ based on this scene? (Version 1946)

    Hide comments
  3. The Finnish original is written in a stylized dialect that now sounds rather archaic. Has the translator attempted to reproduce that archaic dialect? If not‚ has the translator used a standardized version of the target language‚ or a colloquial version without slang‚ or a slangy vernacular‚ or what? Whichever way the translator went with the archaic dialect‚ does the attempt seem successful to you? Why or why not? (Version 1946)

    Hide comments
  4. Does this passage sound like any existing novel you know in the target language‚ or like a certain author‚ or like a period novelistic style that you recognize? If so‚ what or whom? Does that feeling of familiarity make you like the passage more‚ or less‚ or have no effect on your response? (Version 1946)

    Hide comments
  5. If you had time‚ would you want to read this entire translation? Why or why not? (Does it make you say “wow!”? Are you astonished at its brilliance?) (Version 1946)

    Hide comments
  6. Does this translated passage make you think that Aleksis Kivi might be a great writer of World Literature? Why or why not? (Version 1946)

    Hide comments

Name *


Scholar
Translator
Independent Reader

Email *

Questions:

  1. This is a traditional scene in older novels about peasants: the craziness of the big city, and more generally of the upper classes‚ who dress funny and walk funny and smell funny and ride around in carriages and so on—and‚ as Simeoni notes dryly at the end‚ are “man” enough to cheat and skin the peasants. How clichéd or original does this translation’s rendition of that scene seem to you? Is it a tired old rehash of a tired convention‚ or does it feel alive to you? (Version 1957)

    Hide comments
  2. Clearly Juhani wonders at all the city finery in this passage‚ shakes his head at it; but what do you think his deeper‚ more complex attitude to it is‚ based on this scene? (Version 1957)

    Hide comments
  3. The Finnish original is written in a stylized dialect that now sounds rather archaic. Has the translator attempted to reproduce that archaic dialect? If not‚ has the translator used a standardized version of the target language‚ or a colloquial version without slang‚ or a slangy vernacular‚ or what? Whichever way the translator went with the archaic dialect‚ does the attempt seem successful to you? Why or why not? (Version 1957)

    Hide comments
  4. Does this passage sound like any existing novel you know in the target language‚ or like a certain author‚ or like a period novelistic style that you recognize? If so‚ what or whom? Does that feeling of familiarity make you like the passage more‚ or less‚ or have no effect on your response? (Version 1957)

    Hide comments
  5. If you had time‚ would you want to read this entire translation? Why or why not? (Does it make you say “wow!”? Are you astonished at its brilliance?) (Version 1957)

    Hide comments
  6. Does this translated passage make you think that Aleksis Kivi might be a great writer of World Literature? Why or why not? (Version 1957)

    Hide comments

Name *


Scholar
Translator
Independent Reader

Email *